Anton Geissler English version below.
Leszek Nord sin historie forbinder dikt med snekring i den høye Norden. Den følger en nyvunnet frihet etter slutten på sosialismen i Polen, livet til en far for tre barn, og et drag til eventyr, følelse, og utrykk. Vi møttes for første gang for fire år siden da vi begge jobbet for Wolfi i Alt i 3, og har siden jobbet sammen med å oversette diktene hans fra polsk til norsk. Når vi nå snakker sammen på en telefonsamtale mellom England og Polen, fullt med usikkerheten og misforståelsene som det norske språket skaper mellom oss, forteller Leszek om hvordan han ble den han er i dag: både en snekker og en dikter, både polsk og en svalbardianer.
Fra starten av sekstiårene ser Leszek tilbake på begynnelsen av livet sitt som dikter. Han begynte å skrive dikt på 80-tallet, da han tjenestegjorde i den polske marinen. Når jeg spør om hvorfor han begynte å skrive, svarer han at det ga utrykk for et romantisk verdenssyn, noe som man fortsatt kan se i de nyeste diktene, og et opprør – mot hva forblir usikkert selv om hjemmet hans, Gdansk, var hovedkvarteret til opposisjonsbevegelsen Solidarnosc. Et av de første diktene til Leszek var dedikert til Chiles myrdete president, Salvador Allende, men i samtalene våres forteller han lite om sine politiske synspunkter. Han har nå større fokus på forbindelser mellom mennesker, men diktet «Sabreen», som snakker direkte til barnet til en drept gravid kvinne, reddet fra magen hennes i siste øyeblikk – «under grusen til et hus i Gaza», forbinder kanskje den tidlige politikken med mellom-menneskelig kjærlighet.
Når jeg spør Leszek om snekring, svarer han med en liten latter, før han forteller om økonomiske vanskeligheter på 90-tallet og muligheten til å bygge sitt eget trehus etter kanadisk stil. Han virker stolt av dette huset som fortsatt er et personlig prosjekt – for bare noen uker siden sendte han bilder av det renoverte kjøkkenet. Forbindelsen mellom snekring og poesi står frem i mine første minner fra da vi jobbet sammen. Han kunne fortelle om sin interesse for dikt mens han limte sammen bilderammer, og jeg husker å ha diskutert Leonard Cohen sine tekster mens vi kjørte rundt med leveranser. I intervjuet svarer Leszek på spørsmålet om prosessen av å skrive dikt med å sammenligne den med presisjonen i snekring. «Det handler om å være perfekt», «du må øve og øve til du ikke kan gjøre noe mer», forteller Leszek, før han trekker en parallell mellom jobben sin med diktene og sjefen vår Wolfi sitt velkjente fokus på nøyaktighet.
Vi vender tilbake til Svalbard i alle våre samtaler; tankene og poesien til Leszek peker alltid nordover, akkurat som et kompass. Følelsen i stemmen hans er hørbar fra første gang jeg spør om Svalbard i intervjuet. Han kom til Longyearbyen i 2006 og har siden brukt mye tid med å jobbe i nordområdene, både på fastlandet, og med en reise til Grønland. Reisen nordover skyldtes både eventyrlyst og økonomi. En venn som kjørte fly-bussen i Longyearbyen spurte ham om han kunne tenke seg å renovere Transporten, det eldste huset i Longyearbyen for en norsk venn, og Leszek svarte ja med tanke på et stort boliglån i Gdansk og muligheten til å se Svalbard. Jeg husker mange samtaler i dette huset, som til slutt skulle bli Leszeks hjem på Svalbard. Vi pleide å drikke te der etter arbeidsdagen, uten at han noen gang fortalte om sitt arbeid med å renovere det. Denne stille tilbakeholdenheten gir utrykk for Leszek sin ydmykhet, men jeg husker fortsatt hvor koselig dette huset var. Han forteller om hvor viktig denne reisen har vært for diktene hans. Begynnelsen på hans poetiske karriere samsvarte med den tidligere jobben i sjøforsvaret, hvor han reiste til polarområdet som hydrograf. Senere var det her på Svalbard og i skogen rundt Hamar at han igjen begynte å skrive etter nærmest 20 år. «Møtet med et nytt landskap, forskjellige mennesker, og et nytt språk var utrolig inspirerende» forteller han. Svalbard gjenskapte trangen til å skrive, og de fleste av diktene hans er komponert under gåturer i naturen, noe som gjenspeiles i diktene sine bilder av Svalbard og skogen – jeg lurer på om dette var grunnen til stillheten hans på våre felles vandringer.
Leszek beskriver selv sitt forhold til Svalbard som romantisk. Han har tidligere fortalt om hvor viktig forbindelser mellom menn og kvinner er for ham, og i diktene blir landskapet på Svalbard et utrykk for et ønske om nærhet til både naturen og mennesker. Årstidene endrer seg og blir signaler til hjertet som åpner og lukker seg. Når snøen smelter eller mørket legger seg, strekker dikterens stemme seg etter andre. Man føler seg tatt vare på av landskapet i Leszek sine dikt. Leszek transformerer den ensomme, og i essens fiendtlige naturen, til varmen i en menneskelig berøring. I dikt som “Zachód” og “Ślad” vandrer fortelleren gjennom landskapet, mens følelsen av å bryte sammen og være sårbar blir sammenlignet med snø som blåses av veien i «Jeszcze». Bilder fra Svalbard gir utrykk for menneskelige følelser, mens «strømmer under overflaten» – et bilde som minner om farlige elver under snøen i «Zdjęcie», blir til varmen av blod under hud i «Światło». Som alle gode diktere nekter Leszek å si hva diktene handler om, men han forteller at han ønsker «å bruke ord for å navngi det navnløse». Den ubeskrivelige vakre naturen på Svalbard er kanskje et godt motiv for å prøve å forstå ubeskrivelige menneskelige følelser og ønsker.
Gjennom de siste årene har Leszek og jeg jobbet sammen med å oversette diktene hans til norsk. Oversettelsene for Polarlit har latt de som ikke forstår polsk lese diktene, mens Leszek selv sier at det å se diktene på norsk har gitt ham et nytt perspektiv på språket sitt. Han forteller om pastor Siv Limstrands reaksjon til oversettelsene, hvor utbruddet hennes: «verden trenger poeter», ga ham motivasjon til å skrive nye dikt og returnere til Svalbard. Det norske språket har gitt de polske diktene mye av rytmen og melodien sin, mens norske forfattere som Per Petterson har gitt Leszek nye perspektiver på naturen og forholdet mellom mennesker.
Han avslutter intervjuet med en historie fra en hyttetur til Diabasodden. I hytta til en venn pleide han å signere hytteboka med dikt. Når han senere hentet noen venner som hadde kommet fra samme hytte fra havnen i Longyearbyen, ropte en fra dekket til båten: «Leszek Nord – Nordens poet!». Beskrivelsen fanger nok best Leszek sin rolle på Svalbard. Diktene hans setter ord til dybden av følelsen som mange av oss føler for øya, og krysser mellom språkene og kulturene som gjør Longyearbyen til det internasjonale felleskapet som det er.
Leszek Nord – A poet of the Far North
Leszek Nord’s story connects poetry with carpentry and post-socialist Poland with the Far North. It follows a new-found geographical mobility after the fall of socialism, the responsibilities of a father of three children, and a drive for adventure and expression, which brought him to the island of Svalbard, and its main settlement Longyearbyen. For a few decades after the Cold War, this town was open to humans from all parts of the globe, attracting many Poles, Thai, and people like Leszek and myself. We first met three years ago when we both worked for a carpenter on Svalbard and have since then worked closely together translating his poems from Polish into Norwegian. Speaking on a phone call between Oxford and Poland, filled with the misunderstandings and silences that the Norwegian language brings between us, he tells me how he became who he is today: both a carpenter and a poet, a Pole and a Svalbardian.
Now approaching his mid-sixties, Leszek looks back to the beginnings of his poetic career in the 1980s. He began to write poetry as a young man working in the Polish navy. In response to my question on how he came to write poetry, he answers that it was an expression of a romantic worldview, still discernible in his later poetry, and a rebellion. Against what remains unclear, although his early poems were written in Gdansk, the centre of the anti-government Trade Union Solidarność during the last socialist government of General Jaruzelski. His earliest poems were dedicated to Chile’s murdered president, Salvador Allende, but in our conversations and his later poetry Leszek avoids politics, rather focusing on immediate human interactions, with the notable exception of a poem dedicated to Sabreen, which mourns a child “saved from her mother’s womb/ deep under the rubble of a house in Gaza”.
When I ask him about carpentry, Leszek chuckles before describing the financial difficulties of the 90s; during the post-socialist era of neoliberal reforms, he lost his job and began to build his own house in Gdansk. He seems proud of the house’s Canadian wooden design, shared by American experts who came to Gdansk, which served as his first introduction to carpentry and remains his personal project; only last week he wrote that he had finally finished extending the kitchen. The connection between carpentry and poetry remains important in my first impression of Leszek. While working together on Svalbard, I remember him revealing his passion for poetry while gluing a table and discussing the lyrics of Leonard Cohen while driving out on deliveries. In our interview he answers a question about the process of writing poetry by describing the precision and perfection of carpentry, and it takes a moment for me to realise the connection that to him seems so obvious. “It’s all about practice, perfection, and rhythm” he claims, drawing an analogy between physical and literary work that offers a welcome relief from my experience of the isolated and intellectual analysis of literature at university.
Leszek and I mentally return to Svalbard in all our interactions; his mind and poetry, like a compass, always points north, and the emotion is evident in his voice when I broach the topic of how he got there in our interview. Leszek first came to Svalbard in 2006, like many, out of both necessity and the desire for adventure. After building his house in Gdansk he needed money to pay his mortgage, and when a Polish friend working as the airport-bus driver in Longyearbyen asked him if he wanted to work renovating the oldest house on Svalbard for a Norwegian friend, he said yes. I remember many conversations in that house, where Leszek later lived, drinking tea after a day’s work. He never mentioned his own work on it, a fact that illustrates his quiet humility, but the cosiness of what in the end became Leszek’s home on Svalbard still stands out in my memory. In our conversation, he underlines the importance for his poetry of his travel north and its accompanying impressions. After a break of almost twenty years, enjoying his small children and family life, he began writing again on Svalbard, the place that he describes as the most poetically productive in his life. The encounters with the landscape and people inspired him to resume writing, and most of his poems are composed while walking in the vast landscape surrounding Longyearbyen – I wonder if that was the reason for his customary silence on our joint hikes.
According to Leszek himself, his relationship to Svalbard is essentially romantic. He draws an analogy to the relationship between men and women, which has always been important to his work, and, possibly due to our age gap, he leaves the romantic element for me to make sense of. In the recent poems, this drive towards emotional attachment and love becomes synonymous with his perception of the landscape. Changes in seasons become signals of emotional connections and losses; as the snow melts or darkness approaches, the speaker slowly opens or closes his heart. Images of light and darkness, warmth and cold transform Svalbard’s isolated and essentially hostile landscape into the warmth of human touch, communicating a deep love for the island. In the poems “Zachód” and “Ślad”, Leszek searchingly moves through the landscape, while in “Białe”, the polar night is transformed into a safe embrace; in “Światło”, the speaker sees through the snow to hidden subterranean rivers – a very real danger when the snow starts melting on Svalbard – but the warmth of blood flowing under skin in Leszek’s poem. Leszek, like all good poets, declines to tell me what his poems are about, but says that it is his way to put words to the unnameable. Maybe for him, the indescribable, hostile beauty of Svalbard’s landscape is essentially analogous to the unknowable depths of human emotion.
Over the past years, Leszek and I have worked together on Norwegian translations of his poems. While he writes in Polish, Leszek himself describes the importance of the Norwegian language to his work. It has given the poems much of their rhythm and melody and has allowed Leszek to view his poetic language from a distance. He is inspired by Norwegian authors like Per Petterson, who have opened up new ways of thinking about nature and human relationships, while the language provides Leszek with native expressions for describing his experience.
At the end of our interview, Leszek tells me about his trips to stay in a cabin in Diabasoden, an isolated peninsula only accessible by boat or snowmobile from Longyearbyen, where he used to sign the cabin-book with his poems. Once, when he picked up some friends who had stayed in the same cabin, someone exclaimed from the deck of the boat – “Leszek Nord – the poet of the Far North!”. Leszek’s poetry encapsulates the Far North, putting words to the depth of emotion and connection that many of us feel for Svalbard, and traversing the languages and cultures that define Longyearbyen as an international community.
